Nedenfor forteller Helen Klavestad om stølslivet på Grangårdvollen (Bottolvsletten) , Buvatn.
Se innsendte bilder her
Karoline Bottolfsletten tar i mot kuene utenfor fjøset
Bestemor Karoline Bottolfsletten var budeia . Tomten ble kjøpt i august 1944, så bua ,fjøs, kokehus (vedskjul), utedo og løe kom opp etter det. Det var 10 stk kuer og kalver. Alle hadde navn, men husker bare Kranselin, Rølin, Gulla og Kolla. Det var telemarkskuer og norsk rød fe. Noen ganger hadde hun også kuer for andre som ikke hadde egen seter. Grisene (2 stk) måtte fraktes opp i en stor trekasse. Katten Titil ble fraktet i en sekk. Sauene på gården var sendt oppover før buferden, så utover sommeren kom de til seters for å få salt. Ferden til seters foregikk fra St.Hans og til september. Kuene gikk hele veien fra Nes og opp på Buvatn. Grisekassa og alt annet som skulle med ble fraktet med hest og vogn. Bestefar Knut Bottolfsletten hadde først en dølagamp som het Brunen og senere en fjording som het Blakken. Rast var det ved heimstølen på Vardevollen.
Heimstølen ved Vardevollen
Selve veien til setergrenda gikk først til Langevatn. Der måtte de ro over vannet med grisekassa og utstyret mens kuene gikk langs vannet og det samme i Buvatnet. De gikk på en krøttersti og brukte hele dagen på turen. Veien opp til Buvatn ble åpnet 3/7-1954, men veien opp til vollen gikk over bekken og opp berget ved hytta til Andersen. Ny veg ble bygd der den ligger i dag. Storelisetera gav stykke til det. På vinteren når de skulle hente høy fra løa på vollen måtte de måke vei helt nede fra vannet og over vollene for hestene. Setereigerne samarbeidet om det.
Karoline Bottolfsletten vasker og skrubber primkjelen
Bestemor hadde noen gjetergutter som hjalp henne siden bestefar måtte slå høyet nede på gården om sommeren. De siste årene var søster og jeg der. Kuene ble melket morgen og kveld. Etter morgenstellet ble kuene fulgt opp i fjellet og om kvelden kom de tilbake selv. Bjellekua passet på det. All melka måtte settes i store melkespann i vannolla der det var kaldt. Siden det ikke gikk mjølkerute hver dag måtte melka brukes. Hyttefolket kom og kjøpte melk,fløte og rømme. Ellers ble det kokt brunost, hvitost, pultost og gammelost. Det ble kinna smør og bestemor lagde også kvikaker – nesten som pannekaker,stekt på takke på ovnen – gode med prim, syltetøy og rømme på. Det ble også bakt brød, flatbrød og rømmebrød. For å få fløte ut av melka, måtte den separeres i en separator.
Det gikk rutebil to ganger i uka og da kunne vi sende med bussjåføren bestilling til butikken i bygda om varen. Bussen kom på snuplassen nedenfor Tolpinerudvollen. Folk samlet seg der, pratet og ventet på at bussen skulle komme. Den hadde med varer og post. For noen butikk var det ikke på Buvatn, men nede på Engene fjellstue var det en kiosk som solgte brus, sjokolade og litt sånn. Noen ganger kom det turister. Folk leigde hytter eller bare peisestua og adgang til kjøkken på setera. Budeiene hadde koselig omgang med hverandre og gikk på besøk. Andre setre den gang var: Anne og Jens Haugen, Barbo og Ola Blingsmo, Anne og Guttorm Tolpinerud, Kari og Knut Engene , Gunhild og Amund Storeli.
Mellom Høgelihøgda og Buvanns grenda ble det gravd ut et vann av de tre Knuter. Min bestefar Knut Bottolfsletten ,Knut Engene og Knut Tolpinerud. Det ble satt ut fisk ,men dammen ble for grunn, for myra fløyt opp. Vannet heter Knutevatn.
Seterdriften sluttet vel ca 1963-64
